Kort skriveøkt - Utkast 1

I forrige norsktime, fikk vi i oppgave å skrive et utkast til en tekst. Det kunne være hva som helst, det viktigste var at vi bare skrev. Jeg valgte en slags novelle, uten at jeg egentlig tenkte særlig mye over sjanger og sjangertrekk da jeg skrev. Denne teksten er altså ikke ferdig, og skal utbedres når vi får beskjed om det.

Hun satt der igjen. Helt alene, med bare sine egne tanker og kraftige hjerteslag. Men hun var vant til det nå. Jentenes latter slukte igjen, alle tanker om en fremtid og hun kunne høre de snakke og le helt ned til kjelleren av bygget. Raskt tok hun hendene over ørene, men det hjalp ikke… Fortsatt kunne hun høre latteren langt inn i hodet og den ville ikke gi slipp. Hendene gled derfor sakte ned igjen i fanget, før hun la seg helt ned. Gulvet luktet virkelig kjeller og kaldt var det også. Hun begynte å skjelve. Ristet og ristet, hulket og hulket. Tårene var ustoppelige nå akkurat som forrige gang. Ja, forrige gang. Dette var ikke noe nytt… Kjellerlukten fikk henne til å tenke på en film hun hadde sett en gang. Hun kom ikke på navnet, men den handlet om en uskyldig mann som ble kastet i fengsel for 200 år siden. Fengselet var i en kjeller og lignet litt på der hun lå akkurat nå. Mannen tenkte hver eneste dag at han skulle komme seg ut, men han ble sittende i fengselet til han tilslutt innså at han måtte gi opp. Det var visst ikke meningen at han skulle komme seg ut av dette. Han fant et tau og noen sprinklet til å feste det i. Han hadde tatt et valg. Innsett at det var den eneste veien ut. Og det var nettopp det hun selv var på vei til å gjøre, nemlig gi opp. Hun prøvde å innse at dette aldri ville ta slutt, og fremtiden så like trist ut som hennes eget ansikt. Valget var tatt, det var ingen vei tilbake…